|
|
Mange av oss som har vært i sosiale medier en god stund har latt vennelista vokse til et heftig antall. På Facebook har jeg nå 763 venner, men jeg kommuniserer bare jevnlig med omtrent hundre av disse. Er det tilfeldigheter, eller er det hjernen min som ikke takler mer?
(Blogginnlegget ble tidligere publisert på PRprat.no)
Antropologen Robin Dunbar studerte ulike primater, og på bakgrunn av hans forskning kom en fram til at mennesket ikke klarte å vedlikeholde mer enn 150 sosiale relasjoner av gangen. I følge disse teoriene er det også kjønnsforskjeller. Mens kvinner kan vedlikeholde vennskap ved å snakke sammen, må gutta gjøre ting sammen for å holde vennskapet på det samme nivået. Betyr det at min venneliste er meningsløs lang?
Mye tyder på at Dunbar’s number ikke er direkte overførbart til vennelister på Facebook. Internettpsykologen Anders Colding-Jørgensen skriver på bloggen sin at denne teorien er mest anvendbar på grupper med flere fellestrekk, mens det i vennelister på Facebook ikke behøver å være flere fellestrekk enn at de kjenner én person.
Colding-Jørgensen skriver at mennesket har begrenset mulighet til å oppfatte flere ting på en gang, og at vi ikke forholder oss til hele nettverket når vi deler bilder eller sjekker inn på steder. Med en maksimal begreningsning på ni venner i bevisstheten av gangen, lager vi derfor en grov forenkling i hodet. Tre tilbakemeldinger på Twitter eller Facebook tas til inntekt for hele nettverket, mens det egentlig er bare disse tre som har gitt tilbakemelding – ikke de 760 andre.
Det interessante med disse teoriene er at vår egen kommunikasjon i de sosiale mediene egentlig har langt større betydning enn vi er klar over. Negative kommentarer kan oppfattes langt hardere hos mottaker, mens positive kommentarer har langt større ringvirkninger enn vi tror.
For egen del tyder en rask analyse på at jeg kommuniserer mest med vennene som befinner seg innenfor min egen “Dunbar-gruppe” på omtrent 100 mennesker. Disse er lengst framme i min bevissthet, og det er som regel disse som kommenterer mine oppdateringer og som jeg velger å kommentere. Om det er noe poeng i å ha flere venner enn det hjernen klarer å håndtere må være opp til hver enkelt, og det er avhengig av hvilket formål en har med sin tilstedeværelse i sosiale medier.
Lee Raine, fra Pew Internet & American Life project, konkluderte på denne måten i The Economist:
- Vi kringkaster ting fra livet vårt i langt større grad enn vi bygger nye relasjoner. Men selv om vi “markedsfører” oss selv mot flere enn tidligere, forblir sirklene av nære venner like små som før.
Følg Toldnæs på Twitter
Det er kanskje en overdrivelse å påstå at oppslutningen om lokaldemokratiet er synkende, men de fleste partier rundt om i landet opplever at det blir stadig vanskeligere å få folk til å stille på valglistene. Samtidig ser vi at engasjementet rundt enkeltsaker er stort – ofte etter at vedtaket er satt ut i livet. De politiske prosessene får ikke nok oppmerksomhet. Går veien til større engasjement gjennom bedre og mer målrettet kommunikasjon? Kan press på Facebook brukes til mer enn å få Grandiosa uten paprika?
I dag blir høringer om planer offentliggjort som kunngjøringer i avisene, og det blir sendt brev til berørte grupper og myndigheter hvor de blir bedt om å uttale seg. Er du ikke en juridisk berørt part, er sjansen stor for at du ikke får med deg større utbygginger i nabolaget. Er du ikke aktivt med i FAU, er det ikke sikkert du får med deg viktige skolepolitiske vedtak som berører barna dine. Det er kanskje ingen krise i seg selv, men det er et demokratisk problem når store planer som regel kun har et minimum av innspill. Kommunene betrakter slike prosesser som åpne, men når innbyggerne ikke gjør det er det kommunene som har et problem, som Ane Eggert i danske KL skriver.
For å sikre kommunal legitimitet må det være et mål å øke interessen for de politiske prosessene. Dette gjøres ikke nødvendigvis gjennom de politiske partiene, men gjennom kommunikasjonsstrategisk jobbing fra kommunens side. I stedet for at lokalavisene bare refererer til vedtak som allerede er fattet, kan kommunen sette dagsorden ved å tydelig invitere innbyggere til dialog. I stedet for å bare benytte seg av tradisjonelle kanaler, kan kommunen benytte sosiale medier for tilbakemelding. I stedet for invitere spesielt interesserte, kan det arrangeres brede folkemøter med god tid til spørsmål. Det er lov å overgå informasjonsplikten!
Press fra grupper på Facebook har foreløpig ikke ført med seg mye mer enn en ny Grandiosa uten paprika. Det er heller ikke noe mål at press gjennom sosiale medier alene skal styre politiske prosesser, men det er åpenbart en arena hvor det er enkelt å dele og å lytte. Ved å nå bredere ut blir vedtakene fattet på et mer solid fundament. Dette vil styrke lokalpolitikken og svekke frustrasjonen mange opplever ved ikke å bli hørt. Ansvaret hviler på politikerne – ikke administrasjonen som forholder seg til et lovverk.
Det er til syvende og sist de folkevalgte som skal fatte de vanskelige beslutningene. Dette ansvaret kan ikke pulveriseres ut over innbyggerne, men de kan være viktige bidragsytere i politiske prosesser. Finnes det gode norske eksempler på kommuner eller fylkeskommuner som kommuniserer systematisk i nye kanaler eller tenker annerledes?
Ordene tilhører rektoren for Stavanger internasjonale skole, men de er også gyldige for Lillesand og kommunene rundt. Næringslivet i regionen har vokst kraftig de siste årene og det dukker opp stadig flere kulturtilbud for små og store. Dette har ikke forsker Eva Benedicte D. Norman fått med seg.
Siden Norman bodde i kommunen har bl.a. følgende skjedd:
- Regionen vår blitt en av landets sterkeste på eksport (Vest-Agder er Norges største eksportfylke – eksl. olje)
- Innbyggertallet har økt fra ca. 8.000 til drøyt 9.500
- Sørlandet anses nå som det beste oppvekstedet for barn og unge (Omdømmebarometeret 2009)
- Lillesand har opplevd kraftig prisoppgang i eiendomsmarkedet fordi flere ønsker å bo her
Men mytene om Sørlandet og Lillesand er mange, og Norman er ikke alene. Da jeg flyttet hit for seks år siden ble jeg møtt med sukk om at det ikke går an å bo i en kommune som bare pulserer tre måneder i året. Siden den gang har dette blitt motbevist – gang på gang. Lag- og foreningslivet blomstrer, folk stiller på arrangementene i sentrum – og hvilke andre steder klarer man å fylle en bakgård tidlig i februar med over hundre ullkledde mennesker som ønsker å varme seg til musikk?
Lillesand er sol, sommer og skjærgård, men Lillesand har også et utall andre opplevelser å by på året rundt. Jeg kan fortelle om flotte skiturer på Olashei eller om å brenne bål i Saltvika tidlig om våren, men jeg trenger ikke å fortelle lillesandere om alle de flotte stedene vi har utenfor stuedøra.
Jeg er blitt glad i Lillesand, og jeg synes vi alle skal bli flinkere til å skryte av hjemkommunen vår. Når vi sier at Lillesand er et flott oppvekststed og byr på mange muligheter skryter vi ikke – vi bare videreformidler fakta.
Petter N. Toldnæs
Leder, Lillesand Venstre
Denne uka er Gamle Møglestu og Dovre til politisk behandling. Vi vet at samfunnet i økende grad blir avhengige av frivillige framover, og vi vet at at antallet eldre med behov for kommunale tjenester øker dramatisk de neste tiårene. Derfor tar vi til orde for beholde Gamle Møglestu som senter for kultur og frivillighet, og for å la Dovre bli et helseområde for ulike grupper med behov for nærhet til omsorgstjenester.
Venstre har derfor, sammen med Ap og SV, kommet med bl.a. følgende forslag i planutvalg, tjenesteutvalg og formannskap:
- Gamle Møglestu beholdes til kultursenter
- Fjeldal grendehus beholdes
- Hovedbygning LUS, den mest verdifulle tomta på Dovre, selges med formål seniorboliger
- Større områder ved Dovre settes av til kommunale behov i framtida
Debatten om salg eller bruk av Gamle Møglestu har versert lenge, og argumentene for og mot er forholdsvis godt kjent. Høyres forslag om å flytte lag og foreninger til Dovre er ikke nødvendigvis kostnadsbesparende, for det er store investeringer som må gjøres i bygningsmassen her. Driftskostnadene vil også her bli betydelige.
I stedet for å selge Gamle Møglestu og Fjeldal grendehus, ønsker vi å selge hovedbygningen på Lillesand ungdomsskole på Dovre med formål om å opprette seniorboliger ( à la Lisebo). Den nye generasjonen eldre har andre og nye behov som må dekkes, og derfor er det en fordel å legge til rette for dette i nærheten av helsesenteret på Dovre. Slik kan eldre i framtida klare seg selv lenger – uten å flytte på institusjon.
Et større helsesenter på Dovre gir rom for å effektivisere og forbedre omsorgen, og et kultursenter i historiske omgivelser på Gamle Møglestu vitaliserer frivilligheten vi alle ønsker å bygge opp under.
Opprettelse av estetikkutvalg er viktig fordi politikere og administrasjon trenger bredere fagkompetanse i planarbeid og byggesaker. Kommunen råder over en rekke sårbare områder som kan svekkes og miste sitt særpreg om vi ikke er bevisst nok ved nye vedtak. Jeg tenker spesielt på uthavnene og Lillesand sentrum som er de mest særpregede områdene i kommunen. Det handler ikke om å bygge kopier av gamle bygg, men det handler om å forene utvikling med respekt for det som allerede er her. For å best mulige råd før vi fatter vedtak bør vi innhente råd hos dem som har kompetansen på kulturhistorie, stedsutvikling og arkitektur.
Høyre sa i tjenesteutvalget at de ikke så noe poeng i at estetikkutvalget skal blande seg inn i enkeltsaker, og ville heller at kommunen skulle innhente kompetanse kun i større utbygginger. Alle vi som møter, eller møter av og til, i planutvalget vet at det allerede ligger en stor grad av skjønn inne i selv de minste enkeltsakene. Dersom estetikkutvalget kan gå inn i saker på forespørsel før endelige vedtak kan vi få best mulige råd til å fatte flest mulige faglig funderte vedtak. Vi hørte, seinest i behandlinga av riving og oppføring av nytt hus ved Justøybroa, hvordan sterkt subjektive oppfatninger av hva som er pent og stygt lå til grunn for stemmegivinga.
Estetikkutvalget bør bestå av en bred sammensetning av fagkompetanse, og vi vil derfor primært støtte administrasjonens forslag til vedtak.
Lillesand fortjener et estetikkutvalg, og befolkninga vår fortjener politikere som fatter vedtak på et best mulig grunnlag.
I en rekke uthavner på kysten vår er det planer og søknader om nye bygg. De aller fleste uthavnene bærer i stor grad preg av å være noenlunde intakte, men en gradvis utbygging og nybygging er i ferd med å ødelegge særpreget. Dette handler om å ta vare på noen av det som gjør Sørlandet unikt – de mange uthavnene som fungerte som baser for skipsfart mot kontinentet. Sørlandets preg er i ferd med å bli visket ut. Vi trenger å ta vare på de viktige brikkene i kulturhistorien vi har igjen.
Lillesand Venstre har derfor fått Trine Skei Grande (V) til å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:
Fra Stortinget.no:
Spørsmål
Trine Skei Grande (V): Vil statsråden medvirke til at det blir stilt mer statlige midler til disposisjon for kommunene for å utarbeide verneplaner for gamle uthavner?
Begrunnelse
I Lillesand kommune har det blitt tatt ulike initiativ for å få uthavnene Ulvøysund, Gamle Hellesund, Ågerøya Havn og Brekkestø på UNESCOS verdensarvliste. Disse er en del av Sørlandets historie og identitet, og framstår i dag som forholdsvis intakte. Det foreligger en del reguleringsplaner for uthavner og verdifulle kystsamfunn i Lillesand kommune, men disse har ikke tilstrekkelig grad av vern mot det sterke utbyggingspresset som man opplever lokalt. Gamle Hellesund har snart en ny reguleringsplan med vern av kjernebebyggelse klart, men økonomiske begrensninger i Lillesand kommune setter en stopper for nye reguleringsplaner i øvrige uthavner. Det er grunn til å tro at disse forholdene også gjelder flere kommuner. Uthavner er kulturmiljøer med nasjonal og til dels internasjonal verneverdi. Det bør ikke være opp til den enkelte kommune å ivareta nasjonale og internasjonale verneverdier.
Det ble en heftig debatt om mottak av flyktninger i Lillesand bystyre i går. Her følger mitt innlegg i debatten om hvorvidt vi skal ta imot 20 eller 35 personer.
Ordfører,
Saken om mottak av flyktninger har vært oppe til bred debatt i både tjenesteutvalg og formannsskap, og administrasjonen har svart godt på alle spørsmål de har fått. I Venstre er vi overbevist om at vi har både ressurser og kapasitet til å håndtere det økte antall flyktninger det er lagt opp til.
Lillesand er ikke bare et privilegert hjørne i verden, men vi er også på levekårstoppen på Sørlandet. Det forplikter oss til å gjøre en ekstra innsats! Det forplikter oss til å vise raushet overfor dem som nå sitter i mottak, slik at de kan bygge en plattform for sitt videre liv. Femten flere mennesker enn det Høyre, Frp og Krf legger opp til, er femten flere enkeltindivider som så gjerne ønsker å komme videre. Krfs holdning i denne saken skuffer meg.
I Krfs partiprogram står det ”Flere kommuner må bosette flere flyktninger for at vi skal få en bedre integrering”. Jeg synes denne setningen viser hvor viktig det er at kommuner utenfor storbyene tar sitt ansvar, og derfor skuffer det meg også stort at Krf i Lillesand ikke følger opp sitt eget partis politikk.
Enten vi vil eller ikke står 10.000 mennesker i kø for å få bosetting i kommunene. Vi bør ta solidarisk ansvar og ta imot de vi er bedt om! Alle kan ikke flytte til storbyene, og i Lillesand har vi vist at vi klarer å håndtere et større antall enn 20 tidligere.
Omgivelsene i byene blir likere og likere. Du finner de samme byggene og butikkene enten du spaserer rundt i Sandnes, Drammen eller en hvilken som helst by av en viss størrelse. Det Venstre forsøker i Lillesand er å ta vare på det som gjør Lillesand unikt. Hvis Lillesand blir likt Lillestrøm har vi ikke bare mistet særpreget, men også stedsidentiteten som gjør lillesandere til lillesandere og som gjør byen unik. Sammen med Blindleia er Lillesands karakter vår fremste salgsvare for å bli oppfattet som attraktiv.
Venstre får stadig kritikk av enkelte utbyggere for å være for opptatt av å verne, men vern betyr ikke at alt skal være som det er. Det betyr at vi skal tilpasse utviklingen til det som allerede er her.
Frps Robert Johansen sa fra bystyrets talerstol i desember at verneplan bare er noe tull, og noe partiene uansett ikke følger opp. Frp og Høyre står i spissen for å fravike planer så snart anledningen byr seg, men det betyr ikke at verneplanen ikke er viktig.
For å gjøre Lillesand sentrum mer attraktiv må utbyggingen i og rundt vernesonen være forutsigbar og ta hensyn til det unike vi allerede har, men også ta høyde for at byen er i utvikling. Vi vet at det kommer nye behov som må dekkes, og for å skape en levende helårsby er det mest fornuftig at de kommer i sentrum. Kunsten er å være seg selv!
Vi vil noe med Lillesand!
Petter Natanael Toldnæs
Leder, Lillesand Venstre
Innlegget stod på trykk i Lillesands-Posten 08.01.2010.
I år, som hver nyttårsaften, setter jeg meg nye mål. Som regel handler det om trening, helse og kosthold, men i år har jeg supplert med noe enda viktigere. I år skal jeg kutte mitt CO2-utslipp med 20%, og det krever innsats. Alle Venstres folkevalgte og tillitsvalgte ble utfordret til å kutte minst 10% for å følge opp egen politikk, men jeg la på 10% mer fordi jeg etterhvert har utviklet mange uvaner. Vi kaster for mye søppel hjemme, jeg kjører for mye bil og vi spiser en del mat som er dårlig for både kropp og klima.
Jeg klarer ikke å huske ett eneste nyttårsforsett jeg faktisk har fulgt opp, for uvanene en legger seg til blir flere og flere. Kan det være alderen? Jeg klarer nok ikke å holde alle nyttårsforsettene, men jeg skal i alle fall holde dette ene. Stikkord for 2010 er med andre ord Bama, Prior, NSB og Nettbuss. Forhåpentligvis klarer de to siste leverandørene å levere like gode produkter som de to første… Du ser meg uansett på bussen;-)
Jeg har mange og lange opphold i London bak meg, men jeg ser stadig nye sider ved byen. De tre første dagene i det nye året ble tilbragt på The Trafalgar, et nytt Hilton-hotell. For en gangs skyld spyttet jeg i litt ekstra for overnatting, men det viste seg å være verdt det. Taxi og tube var overflødig – og med det var tid og penger man heller vil bruke på andre ting spart.
Vi satt av tid til nødvendige kjøp på HMV og andre butikker en ikke finner hjemme, men denne gangen satt vi også av noen kveldstimer til musikal. Jeg har aldri vært spesielt begeistret, men Avenue Q er et annerledes og moderne show. Mye humor og spenstig ordbruk jeg ikke hadde ventet å se på scenen i West End. Så er kanskje musikaler litt gøy allikevel – i alle fall på scenen. London Theatre Bookings anbefales dersom du ønsker rabatterte billetter og er fleksibel.
Helga skulle avsluttes på Tate Modern, men besøket ble forholdsvis kort pga. lange køer. Vi valgte å spasere i og rundt City, og det var befriende deilig å gå rundt i historiske og moderne omgivelser som nesten var tømt for folk. Når finansfolket er på ferie er dette bydelen hvor kontrastene virkelig er til å ta og føle på. St. Pauls er et godt utgangspunkt, for så å bevege seg mot Liverpool Street og Canary Wharf.
|
Samfunnsengasjert kommunikasjonsrådgiver med base i Lillesand og ambisjoner om å forandre verden til et grønt og raust sted.
|